Norges plass i makttriangeletEU utformer sin forsvars- og sikkerhetspolitikk og utfordres av både USA og europeiske land. Norge står skjevt plassert i kampen, skriver Sverre Lodgaard.

Les mer

Hallgeir Langeland:Nei til norsk verdenspoliti – ja til FN ?16. februar legg forsvarsministeren fram meldinga som fortel oss kva AP-regjeringa meiner det er rett å gjere, for å få det forsvaret landet har bruk for. Og la det vera sagt; SV har lenge ønska endringar. Me har i lang tid arbeidd for at forsvaret og politikarane skulle forme forsvaret til ei ny tid, med nye oppgåver.  Men kva er det me får nå ? spør Hallgeir Langeland.

Les mer

Natos nye strategiske konsept bryter ikke bare med FN-pakten, men også med Natos egen Atlanterhavspakt- Det er en riktig og viktig utvikling at FN vektlegger menneskerettigheter mer, på bekostning av suverenitetsprinsippet. Det er ikke denne utviklingen jeg er imot, men at Nato skal operere på egen hånd, sier tidligere Venstre-leder Gunnar Garbo til Ny Tid. Han tror ikke Norge hadde blitt Nato-medlem dersom dagens strategiske konsept lå til grunn.

Les mer

Verdenspoliti for rike land?Som velgere i et demokrati må vi kreve at saken blir tatt opp til åpen drøfting i NATO-landenes nasjonalforsamlinger. Vi protesterer mot opprettelsen av det nye NATO. Vi tar sterkt avstand fra den udemokratiske fremgangsmåte som er brukt i forbindelse med vedtaket om det nye NATO. Vi opplever sterkt at allmennheten er forholdt informasjon under behandlingen av en sak som har uoverskuelige følger inn i fremtiden. Vi vet ikke om noen enkelt sak av tilsvarende dimensjoner som er behandlet så tildekket for allmennheten. Store grupper av borgere i de ulike NATO-land kjenner seg ført bak lyset i en slik grad at det må virke ødeleggende på forholdet mellom allmennheten og det politiske system. Jeg viser her til tilsvarende reaksjoner i Holland og Danmark, skriver Eva Nordland.

Les mer

Nye NATO - USA's vei mot verdensherredømme”NATO på vei ut av Norge”, forteller Aftenposten. Etter å ha investert titalls milliarder i Norge som ”prioritert medlem”, blir forslag om nye investeringer i Norge nå avvist i NATO-hovedkvarteret. 1,4 milliarder fra NATO infrastrukturmidler i 1991 ble redusert til 400 millioner i 1999, hvorav Norge selv betaler det halve. Den ”farlige Sovjetunionen” ble til det ”mindre farlige Russland”; ”NATO trenger ikke flere anlegg langs norskekysten…” skriver Finn Gustavsen.

Les mer

Norge dilter med«Tunge krefter i NATO og EU skyver FN i bakgrunnen. I en slik situasjon ville lille Norge ha mulighet til å holde fast ved noe som har vært en bærbjelke i vår utenrikspolitikk...» skriver Gunnar Garbo.

Les mer

Skal vi krige for menneskerettighetene?Allerede spørsmålsstillingen vitner om at det i løpet av de siste par årene har skjedd en betenkelig dreining i opinionen: De som på prinsipielt grunnlag avviser krig for menneskerettigheter, befinner seg på defensiven. Det synes også å være situasjonen i et parti som SV. Forløperen SF ble i sin tid skapt og hadde lenge sin  eksistensberettigelse knyttet til atompasifisme og en generell nedrustningspolitikk, og på venstresiden i norsk og internasjonal politikk var det en selvfølge å avvise krig som et akseptabelt middel til forsvar for menneskerettigheter.

Selv ikke mens de verste overgrepene fant sted for eksempel i Indonesia, Sør-Afrika, El Salvador eller Guatemala ble det framsatt seriøse krav om å bombe hovedstedene i noen av disse landene, skriver Truls Wyller.

Les mer

BombehumanismenNATO vann krigen, men etterpå har det meste gått tapt. Det er taust hos den kjøvande alliansen av tradisjonelt USA-etterplapreri, moralsk sjølgodhet og venstreorientert misjonærstilling. Etter ein rettferdig krig - som til og med enda med siger, skulle ein tru at vinnarane på eitårsdagen ville ha feira med faner og flagg og feite ord. Det har ikkje skjedd. Den norske politiske offentligheta har vore pinlig taus etter den vellykka bombinga og om det som har skjedd sidan. Om dei har ytra seg, er det for å seia seg leie for beklagelige biverknader av krigen mot Serbia - unnskyld: Miosevic. Det har vore taust om dei folkerettslige siden av Kosovo-krigen. Stilltiande er USAs overordna rett til å intervenera utan FN-mandat blitt norsk NATO-politikk. Vi er alltid beredt til å hjelpa dei undertrykte og forfølgde dersom dei ikkje er så uheldige å bu i feil land - som kurdarane hos vår allierte Tyrkia, for eksempel, skriver Andreas Hompland.

Les mer

Farefull NATO-ferdEtter NATOs nye strategiske konsept er alliansens vei brolagt med etiske og maktpolitiske dilemmaer. Slik sett representerer ikke konseptet noe nytt. Under den kalde krigen ble demokratiet forsvart med atomvåpen. De siste måneders debatt om «det nye NATO» viser at vi ikke er blitt vant til politiske og etiske dilemmaer i «den nye (u)orden» vi lever i, skriver Christian-Marius Stryken.

Les mer i VG

Voldens logikk: Entusiasmen for NATOs krig er mindre i dagPå ettårsdagen for begynnelsen på Kosovokrigen i morgen er det grunn til å spørre hvilke problemer som ble løst ved hjelp av NATOs bombing. For den eksplosive situasjonen i området er som et ekko av situasjonen den gangen. Overgrepene, brutaliteten og den etniske rensningen fortsetter. Kosovos framtid er like uklar, og det har ikke blitt noen rettsstat eller forøvrig fungerende sivilt samfunn, langt mindre et multietnisk samfunn. Albanerne angriper serbere i Kosovo, og har drevet en massiv etnisk fordrivelse siden krigen sluttet, mens serbere angriper albanere i eks-Jugoslavia. Flyktningestrømmen fortsetter begge veier. Det nye årtusen er innledet med at land i Europa fortsatt forsøker å utrydde folk med feil etnisk bakgrunn til siste person, skriver Kari Gåsvatn.

Les mer

Krig ved årtusenskiftet: humanitær intervensjon?Begrepet "rettferdig krig" vinner terreng, man snakker om "humanitær krig": med humanitære mål, for å hindre humanitære katastrofer. Etter min oppfatning er det svært farlig.

Krigen mot Serbia ble offisielt startet og den blir fortsatt legitimert som en humanitær aksjon hevet over interesser, maktkamp og tradisjonelle politiske og moralske konflikter. Bare slik, under henvisning til en humanitær folkerett, kan man forsvare det bruddet med FN-pakten og andre prinsipper for internasjonal rett som fant sted ved krigsstarten. Spørsmålet vi nå bør stille, er om det stemmer at krigen virkelig fant sted for eller tjente til å hindre en humanitær katastrofe.

Nå er det gjentatte ganger blitt påpekt at den humanitære katastrofen man ville hindre, snarere synes å ha inntruffet i hvert fall delvis som en følge av NATOs bombing: intensivert serbisk terror, massakrer, massefordrivelser og etnisk rensning. Og som også denne krigen har vist, er kriger generelt humanitære katastrofer. Antallet døde og lemlestede sivilister - og soldater - på begge sider av fronten utgjør i seg selv en slik katastrofe. De som forsvarer NATOs krig som en humanitær aksjon, må derfor argumentere med at uten den ville resultatet blitt enda verre, skriver Truls Wyller.

Les mer