Med frihet til å angripeKloke ord på lederplass i Ny Tid:

Nyheten kom fredag 19. november. Nato-landene går nå sammen om et nytt rakettforsvar. NATOs rakettforsvar vil ikke gjøre verden tryggere. Derimot gir det Norges allierte større frihet til å gå til krig mot andre land.

Les mer her

NATOs dobbeltstrategiNATO fortsetter sin omlegging til en rendyrket angrepsallianse, skriver Gunnar Garbo i en kommentar til at NATOs nye strategiske konsept skal vedtas i Lisboa 19. og 20. november.

 

NATO vil være verdensmakt"Vi har her å gjøre med en forsettlig innsats for å skyve FN til side for en verdensmakt som de vestlige land har hånd om. USA har allerede sikret seg verdensomspennende militær dominans uhemmet av ”papirbestemmelser”. De øvrige NATO-landene har bidratt til tilbakeslaget for en FN-ledet verdensordning ved rundelige militære bidrag til NATO og sulteforing av FN. Sikkerhetsrådet må nå overlate maktbruk til ”koalisjoner av villige”, som allerede kan har satt i gang på egen hånd", skriver Gunnar Garbo, Arild Linneberg, Vigdis Hjorth og meg selv i en artikkel i Dagbladet i samband med at NATOs stratetegiske ekspertgruppe har lagt fram forslag til et nytt strategisk konsept for NATO.

NATOs nye veivalgPå 1990-tallet var NATO raskt ute med å ta inn nye medlemmer i Øst-Europa. Det kunne umulig skade russerne: De visste bare ikke sitt eget beste. Regningen kom noen år senere da Russland begynte å komme til hektene igjen, og da var det flere også på amerikansk hold som sa at EU-utvidelsen burde kommet først. Nå er det enda større grunn til å tenke langsiktig, denne gangen om NATOs plass i den internasjonale system-omformingen. Alliansen burde konsentrere seg om å forsvare medlemslandene, distansere seg fra brohodepolitikk i Midtøsten og holde seg klart og tydelig til folkeretten, men ser i stedet ut til å gjøre en klassisk historisk feil, skriver Sverre Lodgaard.

Gunnar Garbo: Nei til uklare FN-mandaterDen sterke vekt FN-pakten legger på at internasjonale konflikter skal løses med fredelige midler, bør medføre at et mandat til maktbruk er klart uttrykt, at FN har ledelsen av operasjonen, at mandatet blir snevert og ikke utvidende fortolket og at det utløper når målet er nådd og våpenhvile vedtatt. Blir fredsavtalen brutt, krever nye inngrep et nytt vedtak i Sikkerhetsrådet og ikke noen alenegang fra stormakter som føler seg kallet til krig.

Med sin omtanke for klare FN-mandat bør regjeringen trekke de norske soldatene ut av Afghanistan og ta opp et energisk arbeid for å få Sikkerhetsrådet til å uttrykke seg i klare ord. Krig er krig og ikke ”alle nødvendige midler”, skriver Gunnar Garbo i denne kronikken.

Krigsmaktens halehengNorge og Nato bidrar til en mer utrygg verden. Vi skulle ha fulgt FN-paktens påbud, ikke USA, skriver Gunnar Garbo.

"Selv om NATO var den drivende kraften i kapprustningen, fant folk flest seg til rette med medlemskapet under den kalde krigen. I dag bør vi erkjenne hva militariseringen fører til av ødelagte liv og sosiale kostnader. Det verste er ikke at om lag trettifem milliarder kroner til årlige militære formål går ut over hva mer vi kunne yte for å møte behovene i helsestell, miljø og andre livstryggende saker. Det verste er at vi ved krigføringen medvirker til en mer utrygg verden med «vikingmot», som enkelte militære skryter av, økende fiendskap og talløse ofre for drap, nød, savn, smerter og ødeleggelser. Dette kunne ha vært unngått om vi og andre NATO-land hadde anstrengt oss for å følge FN-paktens påbud om å løse internasjonale konflikter med fredelige midler," skriver han blant annet.

 

 NATO-debatten i Dagbladet går videre"NATOs nærvær i Afghanistan har hele veien vært basert på et eksplisitt FN-mandat, som har blitt gjentatt en rekke ganger. Den ferskeste er resolusjon 1890 fra oktober 2009 der et enstemmig sikkerhetsråd fornyer ISAFs militære oppdrag, som er å støtte den afghanske regjeringens arbeid for å styrke sikkerheten i Afghanistan. Gjennom dette skal vi bidra til å skape grunnlag for varige politiske løsninger og økonomisk utvikling," skriver forsvarsminister Grete Faremo i Dagbladet et tilsvar til Gunnar Garbo, Vigdis Hjorth, Arild Linneberg og Ivar Johansen.

Og i vårt tilsvar i dagens Dagbladet skriver vi at forsvarsminister Faremo hevder at «NATOs nærvær i Afghanistan hele tiden har vært basert på et eksplisitt FN-mandat». Dette er ikke sant. Politiske ledere i Norge og andre NATO-land har søkt å innprente denne usannheten i folk uendelig mange ganger. Men som Faremo sier i en setning som her kommer til sin rett: «det blir dessverre ikke mer riktig av den grunn».

Les de to siste debattinnleggene under.

NATO vil være verdensmaktI NATOs prosesser med nytt strategisk konsept har Norge reist tre grunnleggende spørsmål:

- nytten av NATOs kjernefysiske avskrekkingsstrategi og om hvordan den virker inn på ikkespredningsarbeidet, førsteslagsstrategien. Dersom Albright-gruppens anbefaling blir lagt til grunn, har Norges synspunkter falt på steingrunn.

- NATO skal konsentrere seg om sine kjerneoppgaver, og ikke out-of-area-aktiviteter i andre deler av verden. Albright-gruppens anbefaling går motsatt vei.

- innføring av sluttbrukererklæring som norm i NATO ved alt våpensalg.

Vi venter at Norge ikke bare protesterer for all verden, men allikevel blir med på ferden. Utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Grete Faremo har medansvar for sluttproduktet og at NATO ikke fortsetter å undergrave FN, skriver Gunnar Garbo, Arild Linneberg, Vigdis Hjorth og Ivar Johansen i en kronikk i Klassekampen i dag.

Norsk balansegang i NATOStatsråd Faremo peker i nyttårsbudskapet sitt med rette på at utfordringene i nordområdene  stort sett er av sivil natur: klima, miljø, transport, energi og fiskeri. ”Burde ikke forsvaret ligge lavt i dette området, heller enn å invitere til økt militær aktivitet?” spør hun. Svaret burde selvsagt være ja, men hun svarer nei. Forsvaret bør nok yte nødvendige bidrag til kystvakttjeneste, overvåking, redningstjeneste og grensevakthold. Men alt dette er vesentlig sivile oppgaver som det ikke er grunn til å militarisere unødig. 

NATOs ledere er livende redde for at alliansen skal miste ”troverdighet” hvis den ikke seirer militært i intervensjonene sine ute.  Men første setning i Atlanterhavspakten sier at medlemslandene ønsker ”å leve i fred med alle folk og alle regjeringer”. De internasjonale utfordringene ville bli møtt atskillig bedre dersom alliansen viste seg mer troverdig når det gjelder dette løftet, skriver Gunnar Garbo, Arild Linneberg, Vigdis Hjorth og Ivar Johansen i en kronikk i Dagbladet i dag.

NATOs rolle i framtidaGrunnen til at vi er i Afghanistan har lite eller ingenting med Afghanistan og terrorisme å gjøre. Som mange har påpekt er vi der fordi NATO har fått en global profil som avkrever solidaritet med USA også der hvor vi ellers ikke har den fjerneste interesse av å være.

Bør NATO engasjere seg nær sagt hvor som helst i verden, eller bør virksomheten begrenses til Europa? spør Sverre Lodgaard ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt i denne artikkelen.

“Superpower”, prisbelønnet dokumentarfilm om USAs utenrikspolitikk og beslektede spørsmål med deltaelse av framstående sakkyndige som Chalmers Johnson, Noam Chomsky, William Blum m.fl. er nå tilgjengelig på nett.

Se her