Espen Barth Eide, eller kunsten å selge en krig"Forsvarsminister Espen Barth Eide argumenterer aldri primært ut fra sin egen forståelse av situasjonen, men selger først og fremst den til enhver tid gjeldende NATO-politikken.

Helt siden invasjonen av Afghanistan i 2001 har Espen Barth Eide hørt til blant dem som mest effektivt har evnet å avdramatisere krigen overfor det norske folk. Uavhengig av hvor håpløs situasjonen har sett ut på bakken, har han uforstyrrelig talt krigens sak uten å fremstå som verken ufornuftig eller inkonsistent. Samtidig har argumentene hans nesten umerkelig forandret seg i takt med NATOs offisielle linje, både når det gjelder den opprinnelige begrunnelsen for å invadere landet, og den til enhver tid gjeldende målsetningen til de norske styrkene i Afghanistan.

Ti år etter mener Espen Barth Eide fremdeles at invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan var «riktig og viktig». Men han er påfallende taus om krigens ofre. Det totale antallet drepte er ukjent. Tallet på sivile drepte er i størrelsesorden 40 000. Koalisjonens egne tap kan fastslås nøyaktig: 2853 for det meste unge mennesker har måttet bøte med livet i en krig hvis begrunnelse fremdeles er uklar, og hvis positive konsekvenser ennå er mildt sagt usikre. Likevel kan Espen Barth Eide altså, uten det minste tegn til tvil eller anger fortelle oss at det var verd det. Man tar seg i å tenke at ordene i det norske språket må bety noe annet for forsvarsministeren enn de gjør for oss andre," skriver Frode Helmich Pedersen, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen bl.a. i en omfattende artikkel i Samtiden.

Verdt å lese.

Les kortversjon i Dagbladet

Kan vi stole på norsk atomvåpenpolitikk?Kan vi stole på at norsk atomvåpenpolitikk ligger fast når Regjeringen vil kjøpe angrepsfly til 150 milliarder kroner.
Fly som er uegnet til forsvar av Norge.
Fly som er egnet til internasjonal angrepskrig.
Fly som er utstyrt til å bære atomvåpen.
Kan vi stole på at norsk atomvåpenpolitikk ligger fast?
Flyene er så dyre at de går på bekostning av vår felles velferd i framtida.
Hvem forstår fornuften i denne galskapen?

spurte Bitte Vatvedt fra Nei til atomvåpen bl.a. i sin appell på Youngstorget i går. Les hele appellen nedenfor.

Grenser for kjærlighet"Vi trenger å rive grensene ned for den bølgen av kjærlighet og samkjensle som fylte oss etter 22. juli. Vi har den gode muligheten å være tro mot FN-pakten, i vissheten om at vår verden ville bli fredelig dersom alle medlemsstater gjør det.  Det ville være godt om forskjellen mellom Bush-reaksjonen etter 11. september og Stoltenbergs reaksjon etter 22 juli også fant gjenklang i en ikke-voldelig og forhandlingsorientert norsk utenrikspolitikk. Også menneskene i Afghanistan, Libya og andre fremmede land trenger kjærligheten vår," konkluderer Birgit Brock-Utne og Gunnar Garbo i denne kronikken.

De sterkeste allierte er ikke alltid våre nærmeste allierteDet er mye lettere å si nei enn ja. Nei til NATO, nei til EU, nei til jagerfly. Det å si ja til noe er ofte en vanskeligere øvelse, for det er ikke nødvendigvis noe som eksisterer enda. Alternativene må skapes, så også i utenriks- og fredspolitikk.

Tettere samarbeidsforhold og ønske om nordiske allianseforpliktelser er ikke noen ny tanke. I 2009 kom Stoltenbergrapporten som meisla ut 13 hovedpunkter for økt sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. Med dette som bakteppe, samt utviklingen og det tiltakende behovet for brede og solide satsninger i Nordområdene  vil jeg fremme noen tanker om fremtidig nordisk samarbeid, som vil legge til rette for prioriterte tiltak i utviklingen av en alternativ alliansepolitikk for Norge, skriver Hedda Bryn Langemyr, daglig leder for Norges Fredsråd i dette innlegget.

Libya: FN-mandatet krever våpenhvileDen 11. mai opplyste FNs generalsekretær Ban Ki-moon at han hadde hatt en telefonsamtale med Libyas statsminister Al Baghadi A-Mahmoudi og krevd en øyeblikkelig og kontrollerbar våpenhvile. Statsministeren hadde sagt seg villig til å ta imot sendemannen, inngå øyeblikkelig våpenhvile og godta at avtalen blir overvåket i felles regi av FN og den afrikanske union.

Skal NATO likevel bare fortsette bombingen? Hvis Norge vil bistå FN og respektere resolusjonen, er den ryddige måten å si fra om at vi støtter kravet om våpenhvile og stanser bombingen uten opphold. Det kan nok skape mishag blant våpensterke allierte. Men det er ingen tvil om at flertallet av FNs medlemsland ville være glade for å oppleve at Norge er hva de en gang trodde at vi var, spør Gunnar Garbo.

Fra folkeforsvar til krigspolitikkHvordan har nordmenns holdninger til krig- og fredsspørsmål endret seg i tiden siden 2. verdenskrig? I etterkrigstida hadde vi langt flere soldater, men vi kriger mer nå. Er aksepten for bruk av militærmakt større nå enn den var før? spør Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr i denne artikkelen, som hun har kalt "Fra folkeforsvar til krigspolitikk."

Bil­det av Norge som freds­na­sjon har stått for fall lenge. Og som tid­li­gere nevnt er det ikke slik at gode inten­sjo­ner nød­ven­dig­vis leder til gode hand­lin­ger. Vår mili­tære inn­sats for­rin­ger det huma­ni­tære rom­met i land vi på den ene siden bom­ber og på den andre siden vil hjelpe. Vi eks­por­te­rer våpen over en lav sko, også til regi­mer vi burde holdt oss langt for gode til å sam­ar­beide med. Fon­det for uten­lands­in­ves­te­rin­ger (tid­li­gere pen­sjons­fon­det) inves­te­rer i sel­ska­per som pro­du­se­rer atom­vå­pen. Vi hadde et nærings­sam­ar­beid med Libya som ga Stat­oil en avkast­ning på 3.2 mil­li­ar­der, bare måne­der før vi bom­bet Gad­dafi søn­der og sam­men.  At den norske regje­rin­gen fører en mer aggres­siv våpen– og krigs­po­li­tikk og tje­ner grovt på dette, tren­ger ikke bety at det norske folk må gjøre det samme, skriver hun blant annet nedenfor.

NATO-konseptet: En verden uten atomvåpen?"Både i forordet og i selve teksten til NATOS nye strategiske konsept står det - og det er første gang - at NATO forplikter seg til målet om å skape betingelsene for en verden uten atomvåpen.

Men bombene er der fortsatt. Etter å ha understreket at antallet gjennom årene er dramatisk redusert, sier man nemlig at “vi vil søke å legge til rette betingelsene for videre reduksjoner i fremtiden.” Men i følge konseptet vil dette kreve økt åpenhet fra russisk side, og enhver videre reduksjon må ha i mente den store forskjellen i antallet mellom Russlands og NATOs kortrekkende atomvåpen", skriver Nei til atomvåpens Terje Stokstad.

FN-charteret forbyr angrepskrigEtter ti år med fullstendig feilslått krigføring i Afghanistan og Irak, har mange trodd og håpet at det ville bli slutt på denne typen intervensjonskriger.

Dessverre viser utviklinga det siste året at forsvaret av FN-chartrets forbud mot angrepskrig må intensiveres. For at ikke hele folkeretts-systemet som ble bygd opp ved opprettelsen av FN skal bryte sammen, skriver Fredsinitiativets Reza Rezaee.

Les hele artikkelen

Våpenglad regjeringRegjeringens proposisjon om forsvarsbudsjettet for 2011 inneholder et innslag om behovet for internasjonal nedrustning. Regjeringen erklærer at det er viktig for Norge at NATO minsker arsenalene av atomvåpen som ledd i «ei brei nedrustningsramme, og baserast på gjensidige tiltak som omfattar alle statar». Det er også viktig for oss, heter det, å få på plass en ny avtale som begrenser mengden av konvensjonelle våpen i Europa.

Proposisjonen innleder med å si at ved årsskiftet har en rekke land som Norge samarbeider med redusert sine militærbevilgninger. Det lyder jo bra. Men «i et Europa hvor de fleste land kutter i sine forsvarsbudsjetter» roser regjeringen Norge for å øke sitt. Når våre allierte ikke ruster opp, kan altså Norge - takket være god økonomi - bidra til å dekke mankoen på militære bevilgninger, skriver Gunnar Garbo bl.a. i denne artikkelen.

Hva om vi gjennomføret FN-pakten?"Gjennomgående trekk er krenkelse av FN-paktens forbud mot angrepskrig, uvilje mot å prøve fredelige løsninger og brudd på humanitær folkerett. I dag er Norge medansvarlig for full krig i Libya, utløst av militærmaskineriet til et NATO alliert med opposisjonen mot den sittende regjeringen. Angriperne gikk langt ut over mandatet fra Sikkerhetsrådet, selvsagt uten protest fra Sikkerhetsrådet, hvor angriperne hadde makten. Uansett hvem som "vinner", medfører krigen uunngåelig et massedrap på sivile, som stiller Kadaffis påståtte overgrep i skyggen," skriver Gunnar Garbo.

 Nei til NATO - Nei til krigDet lyder lovende at NATO vil ha et godt partnerskap med Russland. Men det er ikke snakk om likeverdighet. USA vil ikke gi fra seg kommandoen i NATO. Konseptet legger opp til at flere land, særlig i Øst-Asia, skal innlemmes som ”partnere”.  Det vil si at USA, som allerede har bortimot tusen militære baser rundt i verden, kommer til å omringe både Russland og Kina militært.

Konseptet sier ikke ett ord om hvem det er som truer USA og Europa så sterkt. Derimot nevner det globale utfordringer knyttet til miljø, ressurser, helse, klima, vannmangel, energi og handelsveier som problemer militæralliansen skal ta seg av.  NATO skal stå til tjeneste for USAs mål om  globalt hegemoni, skriver Gunnar Garbo om NATOs nye strategiske konsept.