Stortingets søvngjengeri

Norges foreslåtte deltakelse i en NATO-styrke vil ikke bidra til fred. Opprustningsspiralen må stanses nå:

"En våken opposisjon bør peke på uklokskapen som ligger bak Norges foreslåtte militære deltakelse i Latvia. En tredje vei, uten verken støtte til NATOs vedvarende opprustning i Europa eller Russlands folkerettsstridige annektering kan også være en løsning alle partene ser seg tjent med, hvis foreslått. Fornektelsen av alvoret med en opprustningsspiral kan ende i en tilfeldig gnist, hvor situasjonen spilles helt ut av kontroll.

Norges bidrag og sikkerhet vil være atskillig bedre tjent med at vi heller hevder vårt rykte som fredsnasjon, ved å foreslå en plan for normalisering og forhandlinger mellom partene til FNs sikkerhetsråd. Som naboland til Russland, vil et slikt initiativ også være viktig for Norges egen nordområdesatsning med de politiske interessene som følger av denne. Troen på at krig kan unngås må følges opp med konkret handling. Derfor hviler det et tungt ansvar på de i Stortinget som skuer mot makten fra orkesterplass. Lar de seg blende?" spør Fredsinitiativets leder Frode Ersfjord blant annet.

 

Stortingets søvngjengeri

Av Frode Ersfjord, Leder Fredsinitiativet mot angrepskrig

I  begunnelsen av denne måneden ble Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité informert om Norges bidrag til en ny NATO-styrke (Joint Expeditionary Force). Styrken skal telle 10 000 mann, med en plan for betydelig flere, hvorav Norge bidrar med 200 yrkessoldater og en rekke stridsvogner i to måneder. Første mål for styrken er stasjonering og øvelse i Latvia. Financial Times’ kilder hevder at planen for styrken er å sørge for jevnlig bruk av Storbritannias styrker i Europa, etter hvert som de vender hjem fra Afghanistan. Slik skal forsvarssamarbeidet med østeuropeiske land bygges ut, maktdemonstrasjon overfor Russland vises og nye lukrative våpenavtaler tegnes.

Den norske regjeringen har med statssekretær Øystein Bø vist iver etter å oppfylle NATO-planen om ny norsk militær tilstedeværelse utenfor egne grenser. Han er svært fornøyd med at allierte stormakter nå tar ansvar for ytterligere militær opprustning i Europa. Erna Solberg kommenterte mer beroligende til Dagbladet den 31. august at denne planen har vært på bordet i lang tid, og handler kun om å bruke ressursene mer effektivt med bedre beredskap. Denne orwellske talemåten er noe mykere, men betyr i praksis det samme. Uttalelsen følges av en kokett påpekning om at Russland har brutt enhetspakten (sic) med NATO i forbindelse med utvidelsen østover i 1994. At Norges allierte selv brøt avtalen med Sovjet om å ikke utvide alliansen østover etter gjenforeningen av Tyskland, nevnes ikke. Det Solberg heller ikke nevner er NATOs avtale fra 1997 med Russland om å ikke stasjonere NATO-tropper i de baltiske landene. Slike avsporinger ville gjort fortellingen unødvendig kompleks.

Spørsmål rettet til regjeringen om norsk militær stasjonering i Latvia kan bidra til å øke spenningsnivået, møtes med et klart nei. Men benektelse for at Norge kan bidra til en opptrapping av Ukraina/Russland-konflikten via NATO, krever en helt spesiell historieforståelse. Denne forståelsen bygger på at allianseekspansjon og sanksjoner alltid er viktige middel for å oppnå egen sikkerhet.

Men burde ikke nasjonalstater (som f. eks. Latvia, Litauen og Estland) selv ha muligheten til å velge sine partnere?  Og hva med sanksjoner som et fredelig virkemiddel for å hevde rettmessig kritikk?

Det første spørsmålet vet vi svaret på. Norges NATO-partner, USA, har overholdt en hittil 54 år lang embargo av Cuba. Straffen er, i egen amerikansk lovtekst, begrunnet med Cubas valg av feil politisk alliansepartner. Guantánamobukten på Cubas østkyst er fortsatt under amerikansk okkupasjon. Detaljer om hvordan denne delen av Cuba også benyttes til det Amnesty International kaller ’torturleirer’, er selvsagt ikke et NATO-anliggende, men en påminnelse om at Russland ikke er alene om å bryte folkeretten i sine egne nærområder. Dette forsvarer ikke Russlands annektering av Krimhalvøya, og selvsagt ikke russiske militæraksjoner i Øst-Ukraina. Men enn hvor urettferdig denne formen for ”makt gir rett” er, må det allikevel en særegen form for moralsk indignasjon til for å ikke se at Norges egne alliansepartnere i all praksis oppfører seg identisk med Russland, om ikke verre.

For å sette spørsmålet om sanksjoner i perspektiv, kan det være interessant å lytte til den australske historikeren Christopher Clark. Han beskriver utbruddet til første verdenskrig i 1914, 100 år etter, som et søvngjengeri blant ulike aktører. Med en ukuelig tro på egne moralske kompass, vandret de tilsynelatende forutbestemt langs en knivegg mot hendelsen/gnisten som brakte Europa ut i kaos. Clarks poeng er at mangelen på edruelig intern debatt hos de forskjellige aktørene, førte til en farligere og farligere situasjon. I Østerrike-Ungarn var man besatt av idéen om at Europas skjebne hvilte i deres hender. Fiendene antok man at ville skylde på andre uansett. Ikke helt ulikt dagens vestlige lederes beinharde tro på sanksjoner, med en glidende linje mot militær mobilisering.

Skal man svare på om sanksjoner er riktige, bør man først undersøke hvilken effekt de får i hver enkelt sak. Har de motsatt effekt av målet man ønsker å oppnå, er det klokt å la være. At EU ønsker å straffe russisk aggresjon med økonomiske sanksjoner, gjør lite for verdensfreden, all den tid virkemiddelet blir anvendt selektivt. Sanksjoner blir heller ikke nødvendigvis mer rettmessige av at en rekke andre aktører støtter de. Sistnevnte har vært Norges argumentasjon for å bli med på EUs sanksjonspolitikk overfor Russland. ”Alenegang” basert på hva som ville vært i norske interesser synes utenkelig for den utenrikspolitiske eliten.

Katekismen om å følge EUs linje har endt med å skade næringslivet, forverre det diplomatiske forholdet mellom landene og denne gangen også bidratt til å eskalere konflikten.

Regjeringen har altså valgt en annen moralsk standard for sine partnere. Men dette trenger ikke hele Stortinget å godta. En våken opposisjon bør peke på uklokskapen som ligger bak Norges foreslåtte militære deltakelse i Latvia. En tredje vei, uten verken støtte til NATOs vedvarende opprustning i Europa eller Russlands folkerettsstridige annektering kan også være en løsning alle partene ser seg tjent med, hvis foreslått. Fornektelsen av alvoret med en opprustningsspiral kan ende i en tilfeldig gnist, hvor situasjonen spilles helt ut av kontroll. Norges bidrag og sikkerhet vil være atskillig bedre tjent med at vi heller hevder vårt rykte som fredsnasjon, ved å foreslå en plan for normalisering og forhandlinger mellom partene til FNs sikkerhetsråd. Som naboland til Russland, vil et slikt initiativ også være viktig for Norges egen nordområdesatsning med de politiske interessene som følger av denne. Troen på at krig kan unngås må følges opp med konkret handling. Derfor hviler det et tungt ansvar på de i Stortinget som skuer mot makten fra orkesterplass. Lar de seg blende?

(også publisert i Klassekampen)