Våpenlagring for evig krigføring

"Lørdag, for 2 dager siden, ankom det 205 meter lange marinefartøyet USNS PFC Dewayne T. Willliams Trondheimsfjorden, fylt til randen med amerikanske stridsvogner og landsettingsfartøyer beregnet på offensiv krigføring. Båten tilhører USAs marine, og kommer for å bytte ut lastebiler og annet militært utstyrt som er lagret i seks forskjellige fjellagerhaller i Trøndelag.

At våpenlagre på norsk jord blir rustet opp med angrepsvåpen beregnet på invasjoner sender et varselsignal til de som mener Norge skal være en fredsnasjon. Problemet med amerikansk våpenlagring på norsk jord i seg selv er åpenbar: Å lagre våpen for andre kan gjøre deg potensielt medskyldig i bruken av disse.

Siden det ikke finnes noen sluttbrukererklæring for i hvilke kriger, og på hvilken måte våpnene vil bli brukt – er det i beste fall en moralsk tvilsom praksis å tilby andre muligheten til å øke sin krigskapasitet," skriver Frode Ersfjord, leder av Fredsinitiativet mot angrepskrig, blant annet.

 

Våpenlagring for evig krigføring

Av Frode Ersfjord, Leder Fredsinitiativet Mot Angrepskrig

Lørdag, for 2 dager siden, ankom det 205 meter lange marinefartøyet USNS PFC Dewayne T. Willliams Trondheimsfjorden, fylt til randen med amerikanske stridsvogner og landsettingsfartøyer beregnet på offensiv krigføring. Båten tilhører USAs marine, og kommer for å bytte ut lastebiler og annet militært utstyrt som er lagret i seks forskjellige fjellagerhaller i Trøndelag.

At våpenlagre på norsk jord blir rustet opp med angrepsvåpen beregnet på invasjoner sender et varselsignal til de som mener Norge skal være en fredsnasjon.

Problemet med amerikansk våpenlagring på norsk jord i seg selv er åpenbar: Å lagre våpen for andre kan gjøre deg potensielt medskyldig i bruken av disse.

Siden det ikke finnes noen sluttbrukererklæring for i hvilke kriger, og på hvilken måte våpnene vil bli brukt – er det i beste fall en moralsk tvilsom praksis å tilby andre muligheten til å øke sin krigskapasitet.

Rettferdiggjørelsen for våpenlagringen stammer fra den kalde krigen. Forsvarskomitéen på Stortinget var på 70-tallet under press fra amerikanerne om at en eventuell sovjetisk invasjon ikke alene kunne stanses med en luftbro fra andre NATO-land. For å gjøre motstanden mer effektiv, måtte tyngre våpen og utstyr forhåndslagres i Norge. Dette skulle også ha en avskrekkende virkning.

Over to tiår etter at den kalde krigen er over, eksisterer fortsatt våpenlagrene på norsk jord. Men selv om begrunnelsen fra amerikansk hold er endret, var det fortsatt overveldende flertall i Stortinget da avtalen ble reforhandlet i 2005. Da med en mer ærlig tekst som viser hvordan programmet skal støtte: ”USAs globale marineekspedisjons-operasjoner, herunder etablering av framskutte baser og visse aktiviteter som berører sikkerhetssamarbeid til støtte for USAs regionale militære sjefer, samt andre formål etter avtale mellom partene.”.

Med andre ord, i praksis, en lovlig carte blanche for bruk av våpnene over hele kloden.

Amerikanernes europeiske militærkommando sier også rett ut at programmets offisielle karakter har endret seg i praksis. Utstyret har beviselig blitt brukt ikke bare i krigføringen på Balkan, i Irak og Afghanistan – men også i forskjellige ikke-navngitte operasjoner over hele kloden. Det er derfor ikke urimelig å anta at mer offensive angrepsvåpen som blir mellomlagret i Norge, i fremtiden vil kunne bli satt inn i en eventuell konflikt med Russland i Ukraina. En slik situasjon vil åpenbart være en sikkerhetspolitisk katastrofe for Norge.

Da Israel nylig fikk tillatelse til å hente ut ekstra ammunisjon i forbindelse med sin krigføring mot sivilbefolkningen på Gaza, var det nettopp fra et amerikansk forhåndslager for våpen. Lagringen rundt omkring på kloden fungerer altså som et insentiv for vedvarende krigføring, hvor det aldri skal stå på mangel av ammunisjon og våpen. Å være en del av et slikt system kan umulig tjene Norge som fredsnasjon, og heller ikke en anstendig norsk forsvarspolitikk på sikt.

På tross av våpenlagringsprogrammet har Norge stått imot amerikansk press om opprustning tidligere.

Selv etter den første mellomlagringsavtalen av våpen ble inngått i 1981, fortsatte den norske politikken om avstå fra amerikanernes forslag om utplassering av langdistanseraketter og atomvåpen i Nord-Norge. Noe som ville gjort den delen av sivilbefolkningen i Norge som led mest under slutten på andre verdenskrig (i Finnmark) til et opplagt Sovjetisk atombombemål. Fredspolitiske målsetninger kan altså lykkes, gitt at det finnes et populært press og aktive politikere på Stortinget.

For å skape endring i norsk politikk på dette området, må det faste samarbeidet Arbeiderpartiet og Høyre inngår i forsvarspolitiske spørsmål brytes opp. Når lederen av Forsvarskomitéen i Stortinget, Anniken Huitfeldt mener at våpenlagrene er viktige for forsvaret av Norge, er hun samstemt med Høyre i regjering. Hvordan stridsvogner i ørkenkamuflasje, og ”amfibiske angrepskjøretøyer” beregnet på kystinvasjoner styrker forsvarsevnen til Norge virker mildt sagt uklart. Signalene er ikke til å mistolke: Lagring av angrepsvåpen beregnet på andre deler av verden, er i essens Norges kommende linje for fremtidens sikkerhetspolitikk. Spørsmålet blir da om folket som politikken er ment å beskytte, føler seg betrygget?

Derfor er det viktig at deler av opposisjonen på Stortinget, NATO-motstandere eller ei, samler seg om en målrettet kritikk rundt det fellesskapet som Ap og Høyre representerer i norsk forsvarspolitikk.

Med blant andre SV i opposisjon bør det nå være gode muligheter til et tydelig oppgjør med den delen av norsk forsvarspolitikk som i dag ikke står utfordret.

Vi kan også lære av selve avtaleteksten, og se at det er Norges offensive kapasitet i krigføring som er viktig for NATO og USA. Trusselen mot Norges territorium er underordnet, og en debatt om dette er noe venstresida i norsk politikk også på Stortinget bør ta ansvaret for å føre:

-          Tjener det Norges sikkerhet i 2014 å ha lager for amerikansk krigføring?

-          Er vi selv dels ansvarlig for systemet som muliggjør bruken av disse i ettertid?

Er svaret henholdsvis nei til det første, og ja til det siste, er saken enkel. Avtalen har nemlig kun ett års oppsigelsestid.

(også publisert i Klassekampen)