Fra folkeforsvar til krigspolitikkHvordan har nordmenns holdninger til krig- og fredsspørsmål endret seg i tiden siden 2. verdenskrig? I etterkrigstida hadde vi langt flere soldater, men vi kriger mer nå. Er aksepten for bruk av militærmakt større nå enn den var før? spør Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr i denne artikkelen, som hun har kalt "Fra folkeforsvar til krigspolitikk."

Bil­det av Norge som freds­na­sjon har stått for fall lenge. Og som tid­li­gere nevnt er det ikke slik at gode inten­sjo­ner nød­ven­dig­vis leder til gode hand­lin­ger. Vår mili­tære inn­sats for­rin­ger det huma­ni­tære rom­met i land vi på den ene siden bom­ber og på den andre siden vil hjelpe. Vi eks­por­te­rer våpen over en lav sko, også til regi­mer vi burde holdt oss langt for gode til å sam­ar­beide med. Fon­det for uten­lands­in­ves­te­rin­ger (tid­li­gere pen­sjons­fon­det) inves­te­rer i sel­ska­per som pro­du­se­rer atom­vå­pen. Vi hadde et nærings­sam­ar­beid med Libya som ga Stat­oil en avkast­ning på 3.2 mil­li­ar­der, bare måne­der før vi bom­bet Gad­dafi søn­der og sam­men.  At den norske regje­rin­gen fører en mer aggres­siv våpen– og krigs­po­li­tikk og tje­ner grovt på dette, tren­ger ikke bety at det norske folk må gjøre det samme, skriver hun blant annet nedenfor.

 

Fra folkeforsvar til krigspolitikk

Av Hedda Bryn Langemyr, leder for Norges Fredsråd

Hvordan har nordmenns holdninger til krig- og fredsspørsmål endret seg i tiden siden 2. verdenskrig? I etterkrigstida hadde vi langt flere soldater, men vi kriger mer nå. Er aksepten for bruk av militærmakt større nå enn den var før?

Nor­ges Freds­råd ble opp­ret­tet dagen etter FN i 1945 og har siden fungert som et para­ply­or­gan for størsteparten av norsk freds­be­ve­gelse. I tiden hvor 2.verdenskrig lå vel­dig friskt i minnet var alle enige om at grunn­la­get for fredsarbei­det skulle være å for­hindre at noe lik­nende noen­sinne skulle skje igjen. Det var bred enig­het om å arbeide for et sterkt FN som skulle fun­gere som over­na­sjo­nalt sty­rings­or­gan for å sikre verdensfreden. Har Nor­ges hold­nin­ger til krig for­and­ret seg siden den gang? Sva­ret er et udis­ku­ta­belt JA! Utviklingen har likevel ikke skjedd uten mot­set­nin­ger. I tiårene etter 2. verdenskrig hadde Norge mange flere soldater enn i dag. Samtidig er norske soldater nå mer involvert i krigshandlinger enn noensinne.

NATO og FN før og nå

Etter 2.verdenskrig var Norges forsvar defen­sivt inn­retta. Vi var aller mest opp­tatt av å unngå krig og spe­si­elt en ny krig på vår jord. Sam­ti­dig lå den bipo­lare makt­struk­tu­ren mel­lom USA og Sov­jet og ulmet på en slik måte at Norge sta­dig følte seg truet som Sovjets nære nabo. Store res­sur­ser ble lagt inn for å styrke det ter­ri­to­riale for­sva­ret, for å styrke folke­for­sva­ret. Den all­menne verne­plik­ten sto høyt i kurs, og det var vel­dig vans­ke­lig å unn­slippe første­gangs­tje­nes­ten. Heime­ver­net ble styr­ket og mange av de sivile opp­ga­vene ble lagt under mili­tær kontroll.

I 1949 ble NATO opprettet som en for­svars­al­li­anse mellom USA og vest­euro­pe­iske land primært rettet mot Sovjetunionen. Med strategisk beliggenhet og direkte grense til Sovjetunionen ble NATO-medlemskapet hovedstrategien for å sikre det tidligere nøytrale Norges uavhengighet mot den militære supermakten i øst. Dette ble for­ster­ket da War­szawa­pak­ten trådte i kraft i 1955 og vedvarte under den kalde kri­gen. Situa­sjo­nen mel­lom USA og Sovjetunionen var ytter­li­gere til­spis­set, atom­trus­se­len høyst levende og vårt nære for­hold til USA, samt at vi ga dem til­la­telse til å opp­rette baser på vår jord, bidro bare til å for­sterke dette trus­sel­bil­det. Volds­vil­jen var der­for større i det norske folk da, og hold­nin­gene mel­lom poli­ti­kerne og folk flest på dette områ­det var ganske sam­stemt. Det er klart vi måtte bruke de nød­ven­dige mid­lene vi hadde til rådig­het for å for­svare oss.

Men så falt Ber­lin­mu­ren i 1989 og den kalde kri­gen tok slutt, Sov­jet­unio­nen gikk i opp­løs­ning, War­szawa­pak­ten for­svant og ver­den så med ett ganske anner­le­des ut. Norge var ikke under nevne­ver­dig trus­sel len­ger. Men den glo­bale hus­fre­den var langt utenfor rekke­vidde. Store deler av 1990-tallet bar preg av den eks­plo­sive situa­sjo­nen i tid­li­gere Jugo­sla­via. Sam­ti­dig var vi i 1994 vitne til det største folke­mor­det i moderne tid, nem­lig i Rwanda. Mot slut­ten av 1990-tallet kom selv­ran­sa­kel­sen. Vi skulle ha inter­ve­nert før i det tid­li­gere Jugo­sla­via og i Rwanda sto FN full­sten­dig hjelpe­løse og hand­lings­lam­met. FN var svek­ket og det ble avlagt løf­ter om at dette aldri kunne skje igjen. Frem til nå hadde det inter­na­sjo­nale sam­fun­net hatt stor respekt for suve­re­ni­tets­prin­sip­pet og i liten grad involvert seg i gru­som­he­ter som skjedde innad i land, såkalte intra­s­tat­lige kri­ger. Men et sted måtte grensa gå, og såle­des kom begrepskon­struk­sjo­nen "huma­ni­tær inter­ven­sjon". Dette skulle gi oss rett til å gripe inn i land hvor sty­res­mak­tene bedrev sys­te­ma­tiske over­grep mot egen befolkning.

Da Milo­se­vic trap­pet opp mili­tær­inn­sat­sen mot Koso­vos gerilja­hær KLA i 1998 ble dette der­for en sak for sik­ker­hets­rå­det i FN. Men Russ­land og Kina la ned veto mot angrep og såle­des tok NATO mak­ten, gikk utover sitt man­dat som for­svars­al­li­anse og gjen­nom­førte den første av ope­ra­sjo­nene vi i dag kal­ler «out of area». NATO var ikke len­ger en for­svars­al­li­anse, men like mye en angreps­al­li­anse. Dette sym­bo­li­se­rer et ham­skif­te, den største over­gan­gen i for­stå­el­sen av vårt eget for­svar og av vårt for­hold til NATO. Sam­ti­dig var det et skudd i bau­gen for FN som nok engang hadde vist seg ute av stand til å komme til enig­het om en reso­lu­sjon. Det har jo vært et pro­blem lenge at de fem lan­dene som sit­ter som faste med­lem­mer av sik­ker­hets­rå­det leg­ger ned veto avhen­gig av hvil­ken side de støt­ter i ulike kon­flik­ter. Siste eksem­pe­let på det var når Russ­land og Kina la ned veto i en for­hand­lings­runde om sank­sjo­ner mot Syria for et par måne­der siden. 80 nye syrere ble drept denne uka, over 8.000 totalt siden opp­rø­ret begynte for et år siden. Og hva skjer? Ingenting.

Norges nye forsvarspolitikk-fra forsvar til angrep

De siste 15 årene har Nor­ges for­svar vært mye tet­tere knyt­tet til NATO enn til FN. Dette ser vi også tyde­lig i utvik­lin­gen av vårt eget for­svar. Fra å være et for­svar som eksis­terte for å for­svare oss selv og vårt ter­ri­to­rium har for­sva­ret nå blitt et red­skap i norsk alli­anse­po­li­tikk. Vi del­tok i Kosovo i 1999, i Afgha­ni­stan fra 2001,i Irak i 2003 og senest nå i Libya i 2011. For­sva­ret er langt mindre enn det var før, og mer pro­fe­sjo­na­li­sert. Det er ikke len­ger et bredt inva­sjons­for­svar. Vi kal­ler det et pro­fe­sjo­na­li­sert inn­sats­for­svar. Og etter­som vi ikke er under noen mili­tær trus­sel er dette en inn­sats som ret­tes utover. Stadig mer av for­sva­rets res­sur­ser bru­kes nå til mili­tære for­mål uten­for våre lande­gren­ser. Sam­ti­dig ser vi enorme inves­te­rin­ger som vil knytte oss enda tet­tere til dette, og jeg snak­ker da spe­si­elt om avta­len om kjøp av 56 Joint Strike Fighter-jagerfly som vil binde oss til NATO og USA i uover­skue­lig frem­tid. Dette kal­les plug and play. NATO har stan­dar­di­serte sys­te­mer for sine med­lem­mer som bin­der med­lem­mene til spe­si­fikke kjøp og anskaf­fel­ser og styr­ker og pro­fe­sjo­na­li­se­rer ope­ra­sjo­nene og sam­hol­det i NATO. Dette bidrar også til at NATO ofte fore­trek­kes av med­lem­mene frem­for FN, fordi FN har ulike, uover­sikt­lige og kao­tiske innretninger i sine operasjoner.

Hvor­for er så Norge så aktiv i disse angreps­kri­gene? Hvor­for er vi så tett knyt­tet til NATO nå når makt­struk­tu­rene er så end­ret? Og hvor­for rea­ge­rer ikke det norske folk ster­kere på dette? Jeg tror det pri­mært er fire årsa­ker til dette: 1) Bruken av retorikk, 2) kollektiv dårlig samvittighet, 3) omleggingen av forsvaret, 4) politisk argumentasjon.

1. Bru­ken av retorikk

Etter 2.verdenskrig var krig for­bun­det med noe for­fer­de­lig og gru­somt. En sam­funns­til­stand vi på død og liv ville unngå. Vi hadde erfa­rin­gene tett på krop­pen og visste hva det inn­e­bar. Siden har språ­ket for dette end­ret seg, reto­rik­ken har end­ret seg. Med den kalde kri­gens slutt og når atom­trus­se­len for­svant kunne vi løfte blik­ket. Vi snak­ket idea­lis­tisk om huma­ni­tære inter­ven­sjo­ner, vi snak­ket om ansva­ret for å beskytte (FNs Respon­s­i­bi­lity to Protect-doktrine fra 2005). Dok­tri­nen som ble lagt til grunn for angre­pet på Libya.

Vi ser også til­løp til vel­dig mye krigs­re­to­rikk i dag­lig­tale som bidrar til å tri­via­li­sere den nega­tive ver­dien krig er. Et eksem­pel kan hen­tes fra spor­ten: «Stor­ha­mar lig­ger an til å deto­nere en bombe i cupen» meldte TV 2 spor­ten man­dag 7. mars. Ti minut­ter senere for­kyn­nes til­ta­len mot en av tide­nes ver­ste draps­menn. Han deto­nerte fak­tisk en bombe. Sports­inn­sla­get fram­står som absurd i sin sammenheng.

Gjør denne eks­po­ne­rin­gen oss mindre føl­somme for disse begre­pene når vi hører dem i sam­men­hen­ger hvor de er beskri­vende for vir­ke­lig­he­ten? Blir det vans­ke­li­gere å ta inn over seg alvo­ret når vi hører de samme ordene og fra­sene både i repor­ta­sjer fra norsk ishockey og i saker hvor det er snakk om død og store lidelser?

Hen­sik­ten med enhver krig er fred, uttalte Augus­tin alle­rede på 400-tallet. Hen­sik­ten med en krig har altså blitt å sikre fre­den, sikre men­nes­kers liv, beskytte dem fra noe som er enda verre. Hvis man tror på det og tror på at det er grunn­la­get for at Norge sta­dig går inn i nye kri­ger, at det er for å gjøre noe edelt og bra, fordi vi bryr oss om de sva­kere­stilte, øker selv­føl­ge­lig aksep­ten. Målet hel­li­ger middelet.

2. Kol­lek­tiv dår­lig samvittighet

Etter folke­mor­det i Rwanda og kri­gen i Bos­nia var det uni­son enig­het om at ver­dens­sam­fun­net hadde et ansvar for at noe slikt aldri skulle skje igjen. Se så jæv­lig det gikk da vi ikke grep inn. Det synes som om dette har satt stan­dar­den for senere inter­ven­sjons­po­li­tikk. Når man tar avgjø­rel­ser om hvor­vidt man skal gripe inn er det bil­dene av barn som ble hals­hugga av mache­ter i Rwanda og masse­gra­ver med unge gut­ter i Sre­bre­nica som dri­ver frem handle­kraf­ten vår. Vi så hva som skjedde når vi ikke gjorde noe, så det er best vi gjør noe nå. Jo før, jo hel­ler. Tross alt bedre å angre på noe man har gjort enn det man ikke gjorde!

Dette kan vi imid­ler­tid ikke bevise. Vi kan ikke ta opp­le­vel­sene fra Sre­bre­nica og Rwanda og ut fra det dik­tere hvor­dan ting hadde blitt i Afgha­ni­stan, Irak eller Libya hvis vi ikke hadde inter­ve­nert. Men vi ser hvilke kon­se­kven­ser kri­gene har hatt i disse lan­dene, og det er sterkt uro­vek­kende. Skyt først, spør senere har hel­ler ikke vist seg som noen god stra­tegi, i hvert fall ikke hvis vi skal tro Augus­tin. For ingen av disse kri­gene har ført fre­den med seg! Norge har nå vært i Afgha­ni­stan i 10 år. Sei­nest for­rige uke tok en ame­ri­kansk sol­dat livet av 16 sivile afgha­nere. Til­li­ten mel­lom lokal­be­folk­nin­gen og ISAF-styrkene er fun­da­men­talt tynn­slitt og det er ingen tegn på at dette vil bedre seg med det første. Til og med Karzai vil nå ha alle ut i 2013. Libya hol­des sam­men av et lappe­teppe av milits­grup­per i kon­flikt og for­hand­lin­ger med over­gangs­rå­det. De tid­li­gere revo­lu­sjons­hel­tene har blitt de mest fryk­tede i lan­det. Fors­kere og men­neske­retts­grup­per har liten tro på at val­get i mai/juni vil gå fre­de­lig og legi­timt for seg. I Irak brer vol­den frem­de­les om seg og situa­sjo­nen er langt fra sta­bil. Senest forrige man­dag ble 13 men­nes­ker drept i et gra­nat­an­grep uten­for Bagdad.

3. Omleg­gingen av Forsvaret

Som tid­li­gere nevnt har For­sva­ret gått fra å være tallrikt på mannskap og materiell men samtidig strengt defensivt til å bli et for­svar som i stor grad bru­kes til aktiv krigføring i andre land og som virke­mid­del i norsk NATO-politikk. Store res­sur­ser bru­kes på Nor­ges del­ta­kelse i inter­na­sjo­nale ope­ra­sjo­ner og da pri­mært i Afgha­ni­stan. Dette er en omfat­tende omstil­ling av det norske for­sva­ret som har vart gjen­nom hele 2000-tallet, men som ikke har vært gjen­stand for den store debat­ten. Foku­set på inter­na­sjo­nale ope­ra­sjo­ner har tatt noe av foku­set bort fra tan­ken om folke­for­sva­ret, tan­ken om styrka sivilt bered­skap og at for­sva­ret pri­mært eksis­te­rer for å for­svare oss mot inva­sjon. Såle­des øker avstan­den mel­lom det norske folk og for­sva­ret. For­sva­ret er ikke pri­mært til for det norske folk len­ger. For­sva­ret har fått en langt mer frem­tre­dende rolle som poli­tisk instru­ment og ope­re­rer i land som mange av oss ikke kjen­ner, langt borte. Så lenge for­sva­ret fun­gerte som den høye beskyt­ter hadde fol­ket et tett for­hold til det, men nå bærer rela­sjo­nen preg av at de dri­ver ute i ver­den et sted, men at det ikke har noe med oss å gjøre. Det kan bidra til å øke avstan­den, samt svekke enga­sje­men­tet og inter­es­sen for for­sva­ret. Og det kan gjøre enkelte mer like­gyl­dige til hva mili­tæ­ret egent­lig gjør. Man tåler som kjent inder­lig vel den urett som ikke ram­mer en selv.

4. Poli­tisk argumentasjon

Jeg har snak­ket om at det norske for­sva­ret nå tje­ner mer som et poli­tisk instru­ment, enn som et ter­ri­to­rial– og folke­for­svar. Å gå inn i Afgha­ni­stan var en poli­tisk beslut­ning, ikke mili­tær. Og selv om motstanden mot krigen i Afghanistan er stor så er det lite mobi­li­se­ring rundt dette. Den eneste gan­gen i nyere his­to­rie vi vir­ke­lig så stor krigsmot­stand blant nord­menn flest var i pro­tes­ter mot Irak-krigen. Siden har stem­mene vært lav­mælte og for­holds­vis få i antall. Afgha­ni­stan er langt borte, og folk flest bryr seg ikke eller føler at det ikke nyt­ter. Dette må jo også ses i sam­men­heng med at det tra­di­sjo­nelle freds­par­tiet SV har vært i regje­ring de siste syv årene, noe som har redu­sert den poli­tiske kri­tik­ken av norsk krigføring.

Vi føler en avstand til det. For det dreier seg tross alt ikke om ungen din får barne­hage­plass eller ikke, om skatte­ni­vået går opp neste år, eller om det ende­lig blir kol­lek­tiv­til­bud fra hjem­ste­det ditt og til job­ben. Kri­gen i Afgha­ni­stan hand­ler ikke om de nære ting. Den hand­ler om stor­makts­po­li­tikk, den angi­ve­lige kam­pen mot ter­ror og selv­føl­ge­lig den huma­ni­tære for­dek­kende reto­rik­ken om at dette egent­lig dreier seg om å sikre de afghanske barna sin skole­gang og styrke kvin­ners ret­tig­he­ter. Yeah right!

Det er mange nord­menn som ikke skjøn­ner hva vi gjør der. Det er en del av for­sva­ret også som ikke helt skjøn­ner hvor­for vi er der. Det er poli­tisk og der­for er poli­ti­kerne de fremste for­sva­rerne av inter­na­sjo­nale ope­ra­sjo­ner, spe­si­elt i Afgha­ni­stan. De må over­be­vise fol­ket om at vår del­ta­kelse i disse ope­ra­sjo­nene er vik­tige, men først og fremst at vi er med på å bidra til en fre­de­li­gere ver­den. Sann­he­ten er jo selv­føl­ge­lig at Norge tror at der­som vi bidrar aktivt i disse ope­ra­sjo­nene, at vi bom­ber mest og best, gjør at USA og NATO vil komme oss til unn­set­ning med en gang der­som noe skulle skje oss. Når poli­ti­kerne er de som sty­rer medie­bil­det og vink­lin­gen av vår mili­tære inn­sats, teg­nes et vel­dig ensi­dig bilde av vårt mili­tæ­r­e en­ga­sje­ment ute i ver­den. Som om vi er en idea­lis­tisk nasjon som bare prø­ver å hjelpe, og at mili­tære mid­ler ofte er det som fun­ker best.

"Fredsnasjonen" Norge

Bil­det av Norge som freds­na­sjon har stått for fall lenge. Og som tid­li­gere nevnt er det ikke slik at gode inten­sjo­ner nød­ven­dig­vis leder til gode hand­lin­ger. Vår mili­tære inn­sats for­rin­ger det huma­ni­tære rom­met i land vi på den ene siden bom­ber og på den andre siden vil hjelpe. Vi eks­por­te­rer våpen over en lav sko, også til regi­mer vi burde holdt oss langt for gode til å sam­ar­beide med. Fon­det for uten­lands­in­ves­te­rin­ger (tid­li­gere pen­sjons­fon­det) inves­te­rer i sel­ska­per som pro­du­se­rer atom­vå­pen. Vi hadde et nærings­sam­ar­beid med Libya som ga Stat­oil en avkast­ning på 3.2 mil­li­ar­der, bare måne­der før vi bom­bet Gad­dafi søn­der og sam­men.  At den norske regje­rin­gen fører en mer aggres­siv våpen– og krigs­po­li­tikk og tje­ner grovt på dette, tren­ger ikke bety at det norske folk må gjøre det samme.

Menings­må­lin­ger viser at rundt halvparten av den norske befolk­nin­gen er mot kri­gen i Afgha­ni­stan. I Libya var det litt anner­le­des fordi det tross alt var FN-resolusjon 1973 som lå til grunn for angre­pet. Ende­lig hadde sik­ker­hets­rå­det kom­met til enig­het om noe, så det var klart vi måtte støtte oppom. Det kan jo ikke være galt å støtte FN. Og der­for støt­tet de fleste nord­menn dette angre­pet, også enkelte freds­ar­bei­dere. Men det går an å ha to tan­ker i hodet sam­ti­dig. Det går an å støtte FN som insti­tu­sjon og like­vel ikke støtte alle beslut­nin­gene FN tar. FN er hel­ler ikke ster­kere enn sitt sva­keste ledd. Først i etter­tid når man ser hvilke kon­se­kven­ser dette har fått, har opi­nio­nen end­ret seg og langt flere er nå mot inter­ven­sjo­nen som var i Libya. Dette teg­ner et bilde av at folk flest er for FN og mot krig. NATO-bindingene våre gjør det imid­ler­tid vans­ke­lig å takke nei til del­ta­kelse i disse ope­ra­sjo­nene. Nylig ble det avholdt en enorm NATO-øvelse i Nord-Norge under nav­net Cold Response med 16.000 mann, hvor også fem norske offiserer ble drept i en flyulykke. Denne øvelsen pro­vo­se­rer mange rus­sere. De opplever det som en unø­dig vis­ning av musk­ler rett oppi try­net på dem. Vi argu­men­te­rer fort­satt for at vi tren­ger NATO for å verne oss mot poten­si­elle angrep fra øst. Men på samme måte som på 80-tallet føler vi oss pri­mært truet nett­opp fordi NATO står så sterkt i Norge. Vi tren­ger en bre­dere sik­ker­hets­po­li­tisk til­nær­ming. Det må være lov å takke nei til del­ta­kelse i bestemte angrep. Utvikle en større selv­sten­dig­het i uten­riks­po­li­tik­ken. Og tørre å ta tøffe valg og gå foran i inter­na­sjo­nale saker som fak­tisk set­ter men­nes­kers grunn­leg­gende ret­tig­he­ter i sen­trum. Uten­riks­de­par­te­men­tet har her blitt en sinke, mens For­svars­de­par­te­men­tet raser av gårde i jagerflyfart.

På samme måte som for­sva­ret av og til føler seg brukt av poli­ti­kerne til å utføre poli­tiske inter­ven­sjo­ner med bruk av mili­tære mid­ler, føler vi i fredsbevegelsen oss også for­le­det. Vol­taire sa at poli­tikk er kuns­ten å lyve til rett tid, og alt­for mange gan­ger har vi sett poli­ti­kere lyve om situa­sjo­nen i Afgha­ni­stan, Irak og Libya. Jeg slår der­for et slag for tet­tere dia­log med for­sva­ret i fel­les front mot poli­ti­kerne for å nyan­sere deres beslut­nings­grunn­lag. Åpne opp for en bre­dere debatt om når det er hen­sikts­mes­sig å ty til våpen, og om hvilke kri­te­rier som skal ligge til grunn. Jeg er ikke pasi­fist og ser abso­lutt at det kan være situa­sjo­ner som kre­ver bruk av våpen– og mili­tær­makt. Men sånn som vi ser det er det i vel­dig mange til­fel­ler slik at selv den mest urett­fer­dige fre­den er å fore­trekke frem­for en rett­fer­dig krig.