Grenser for kjærlighet"Vi trenger å rive grensene ned for den bølgen av kjærlighet og samkjensle som fylte oss etter 22. juli. Vi har den gode muligheten å være tro mot FN-pakten, i vissheten om at vår verden ville bli fredelig dersom alle medlemsstater gjør det.  Det ville være godt om forskjellen mellom Bush-reaksjonen etter 11. september og Stoltenbergs reaksjon etter 22 juli også fant gjenklang i en ikke-voldelig og forhandlingsorientert norsk utenrikspolitikk. Også menneskene i Afghanistan, Libya og andre fremmede land trenger kjærligheten vår," konkluderer Birgit Brock-Utne og Gunnar Garbo i denne kronikken.

Birgit Brock-Utne og Gunnar Garbo:

GRENSER FOR KJÆRLIGHET


Sjokkene folket vårt fikk den 22. juli skapte en nasjonal bølge av medkjensle, fellesskap og hjelpsomhet som vakte oppmerksomhet verden over. Norge ga et eksempel på hvilke verdifulle holdninger som får vekstvilkår i et folkestyrt samfunn uten dype klasseforskjeller. Mens USAs leder etter 11. september ropte på hevn, kalte Jens Stoltenberg på mer kjærlighet, et mer tolerant og flerkulturelt samfunn. Kan denne opplevelsen av medmenneskelighet føre til at vi prøver å praktisere den samme forståelse, omhu og samkjensle i norsk virksomhet også utenfor våre egne grenser?

Den 22. juli var norske styrker samtidig engasjert i bombing og bakkekrig i fremmede land. Der tok vi livet av fremmede mennesker, noen som tok kampen opp mot troppene våre, andre som ble rammet av kuleregnet selv om de var sivile. I begge tilfelle led foreldre, ektefeller, søsken og barn de samme tap, den samme sorg og det samme savn som de etterlatte gjorde og gjør etter drapene i regjeringskvartalet og på Utøya. Dette er ett av de få områder hvor det hersker likhet mellom verdens folk. Lidelsen kjenner ingen grenser.

Det har ikke vært stor vilje i Norge til å erkjenne hva vi holder på med i disse krigene. Lederne våre har forsøkt å snakke dem bort. Kjell Magne Bondevik talte til å begynne med om en "internasjonal operasjon", noe i likhet med legearbeid. Jens Stoltenberg nevnte en plikt til å redde FNs prestisje, en frase som atskilte seg sterkt fra det kloke språket han brukte etter massedrapene her hjemme.

Men gjennom de krigene Norge har deltatt i de siste ti-tolv årene, har også vi drept sivile, først i bombekrigen mot Jugoslavia uten mandat fra FN, så i angrepet på Afghanistan også uten FN-mandat og endelig i bombingen over Libya. hvor vi nøyde oss med å misbruke Skkerhetsrådets resolusjon 1973. Krig er forakt for liv, med uunngåelige drap både på motstandere og sivile, lemlesting av andre og lidelser som de gjenlevende får gjennomgå.

Vi kunne ha valgt annerledes. I alle disse tilfellene var det mulig å velge fredelige tiltak istedenfor krig. I Jugoslavia var serberne villige til å sikre Kosovo utstrakt selvstyre og respekt for minoritetenes rettigheter. - Etter flykaprer-aksjonene 11. september ville det være enkelt å organisere et internasjonalt samarbeid om å gripe bakmennene og stille dem for retten. - I Libya var allerede en rekke ikkevoldelige sanksjoner satt i verk mot regimet. Det var mulig å se om de ville føre fram før en tok til å bombe.

Attpåtil ville nettopp slike løsninger være i samsvar med FN-pakten. Som det heter i artikkel 33, skal partene først av alt søke en løsning ved forhandling, undersøkelse, mekling, forlik, voldgift eller rettsavgjørelse. Norge ville altså ha gode muligheter til å støtte FN. Men hver gang har vi bøyd oss for kravene fra USA og enkelte andre NATO-land om å bruke vold.

Det er ikke lett å finne ut hva vestmaktenes omsorgsfulle intervensjoner koster folkene som blir utsatt for dem. Verken USA eller NATO bryr seg om å telle ofrene for krigingen de driver. Men i følge offisielle serbiske kilder førte NATO's bombing til om lag 5500 drepte eller savnete i Kosovo. - Når det gjelder Afghanistan, viser FN-rapporter at nærmere ni tusen sivile ble drept der de siste fire år. Hvert år økte tallet. Motstandsgruppene blir tillagt det meste av ansvaret. Men i fjor førte bombeangrepene fra USA og NATO til drap på 171 sivile. - Norge har sluppet 588 bomber over Libya. Det amerikanske universitetet i Kairo anslår at tusener av sivile er blitt drept, at titusener andre er flyktet til nabolandene og at det er skjedd grove brudd på menneskerettighetene. Bombetoktene har lagt grunnen for en langvarig borgerkrig som fører til mer, ikke mindre, lidelser for sivilbefolkningen.

Disse eksemplene viser litt av hva de vestlige koalisjonene har fått i stand ved innblandingene sine. Norges ansvar består først og fremst i at våre ledere har bidratt politisk og moralsk til valgene av voldelige midler. I tillegg har vi deltatt med væpnete styrker. Kunne erfaringene av 22. juli føre til at vi nå sier nei til å løse mellomfolkelige problemer ved drap? Kunne opplevelsen føre til at vi omsider innser at drap er like grusomme i krig som i fred? At noe som er den groveste forbrytelsen i fredstid ikke bør belønnes med medaljer når den kalles krig?

Vi trenger å rive grensene ned for den bølgen av kjærlighet og samkjensle som fylte oss etter 22. juli. Vi har den gode muligheten å være tro mot FN-pakten, i vissheten om at vår verden ville bli fredelig dersom alle medlemsstater gjør det.  Det ville være godt om forskjellen mellom Bush-reaksjonen etter 11. september og Stoltenbergs reaksjon etter 22 juli også fant gjenklang i en ikke-voldelig og forhandlingsorientert norsk utenrikspolitikk. Også menneskene i Afghanistan, Libya og andre fremmede land trenger kjærligheten vår.

(refusert av Dagsavisen, Dagbladet og Morgenbladet)