Libya: FN-mandatet krever våpenhvileDen 11. mai opplyste FNs generalsekretær Ban Ki-moon at han hadde hatt en telefonsamtale med Libyas statsminister Al Baghadi A-Mahmoudi og krevd en øyeblikkelig og kontrollerbar våpenhvile. Statsministeren hadde sagt seg villig til å ta imot sendemannen, inngå øyeblikkelig våpenhvile og godta at avtalen blir overvåket i felles regi av FN og den afrikanske union.

Skal NATO likevel bare fortsette bombingen? Hvis Norge vil bistå FN og respektere resolusjonen, er den ryddige måten å si fra om at vi støtter kravet om våpenhvile og stanser bombingen uten opphold. Det kan nok skape mishag blant våpensterke allierte. Men det er ingen tvil om at flertallet av FNs medlemsland ville være glade for å oppleve at Norge er hva de en gang trodde at vi var, spør Gunnar Garbo.


Libya: FN-mandatet krever våpenhvile

Av Gunnar Garbo

Den første paragrafen i Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 krever "øyeblikkelig oppretting av våpenhvile og fullstendig slutt på vold og mishandling av sivile.” Paragraf 2 krever økt innsats for en løsning som innfrir de berettigete kravene til det libyske folk og nevner at generalsekretæren vil sende sin spesielle utsending til Libya for å ta opp disse kravene.

Den 11. mai opplyste generalsekretær Ban Ki-moon at han hadde hatt en telefonsamtale med Libyas statsminister Al Baghadi A-Mahmoudi og krevd en øyeblikkelig og kontrollerbar våpenhvile. Statsministeren hadde sagt seg villig til å ta imot sendemannen, inngå øyeblikkelig våpenhvile og godta at avtalen blir overvåket i felles regi av FN og den afrikanske union.

Dette haster det med. I en redegjørelse for Sikkerhetsrådet 9. mai opplyste FN’s nødhjelp-koordinator, assisterende generalsekretær Valerie Amos, at tre kvart million mennesker var flyktet fra landet og at et stort antall andre søkte kummerlig tilflukt innenlands.

FNs pressetjeneste gjengir henne blant annet slik: ”Beretningene om bruk av klasebomber , sjø- og landminer og bombing fra luften viste en kynisk likegladhet for den fysiske og psykologiske tilstanden til sivile. Det kom rapporter om voldtekt og bekymringer over at barn ble rekruttert som stridende. Bombingen av Misrata havn hadde hindret humanitær bistand fra å nå fram.”

Statsminister Stoltenberg begrunnet den norske innspurten til bombingen med at det gjaldt å redde FNs prestisje. Det var en besynderlig begrunnelse da. Men nå kunne dette motivet få mening. Ban Ki-moon, som har lært hvor makten rår, formet sin appell om våpenhvile som om den først og fremst skulle være rettet til Kadaffi. Men det trengs minst to parter for å slutte en avtale om våpenhvile. I dag er NATO den vesentlige motparten til de libyske myndighetene.

Dette er også et spørsmål om å respektere Sikkerhetsrådets mandat. Det første punkt er som vist ikke et krav om månedsvis bombing. Det er et krav om våpenhvile. Rådet ga generalsekretæren i oppdrag å arbeide for dette kravet. Han melder nå fra om at den libyske regjeringen er villig til å gå med på vilkår som later til å være rimelige. Skal NATO likevel bare fortsette bombingen? Hvis Norge vil bistå FN og respektere resolusjonen, er den ryddige måten å si fra om at vi støtter kravet om våpenhvile og stanser bombingen uten opphold. Det kan nok skape mishag blant våpensterke allierte. Men det er ingen tvil om at flertallet av FNs medlemsland ville være glade for å oppleve at Norge er hva de en gang trodde at vi var.