Våpenglad regjeringRegjeringens proposisjon om forsvarsbudsjettet for 2011 inneholder et innslag om behovet for internasjonal nedrustning. Regjeringen erklærer at det er viktig for Norge at NATO minsker arsenalene av atomvåpen som ledd i «ei brei nedrustningsramme, og baserast på gjensidige tiltak som omfattar alle statar». Det er også viktig for oss, heter det, å få på plass en ny avtale som begrenser mengden av konvensjonelle våpen i Europa.

Proposisjonen innleder med å si at ved årsskiftet har en rekke land som Norge samarbeider med redusert sine militærbevilgninger. Det lyder jo bra. Men «i et Europa hvor de fleste land kutter i sine forsvarsbudsjetter» roser regjeringen Norge for å øke sitt. Når våre allierte ikke ruster opp, kan altså Norge - takket være god økonomi - bidra til å dekke mankoen på militære bevilgninger, skriver Gunnar Garbo bl.a. i denne artikkelen.

Våpenglad regjering

AV GUNNAR GARBO

Regjeringen mener åpenbart at verden trenger opprustning - ikke nedrustning.

Regjeringens proposisjon om forsvarsbudsjettet for 2011 inneholder et innslag om behovet for internasjonal nedrustning. Avsnittet om «Rustningskontroll og tillitskapende tiltak» dekker riktignok ikke mer enn én prosent av proposisjonen. Men regjeringen erklærer at det er viktig for Norge at Nato minsker arsenalene av atomvåpen som ledd i «ei brei nedrustningsramme, og baserast på gjensidige tiltak som omfattar alle statar». Det er også viktig for oss, heter det, å få på plass en ny avtale som begrenser mengden av konvensjonelle våpen i Europa.

Proposisjonen innleder med å si at ved årsskiftet har en rekke land som Norge samarbeider med redusert sine militærbevilgninger. Det lyder jo bra. Men «i et Europa hvor de fleste land kutter i sine forsvarsbudsjetter» roser regjeringen Norge for å øke sitt. Når våre allierte ikke ruster opp, kan altså Norge - takket være god økonomi - bidra til å dekke mankoen på militære bevilgninger.

Forleden bladde jeg gjennom budsjettdebatten i Stortingstidende for å se om noen av medlemmene tok opp denne selvmotsigelsen. Jeg fant ingen. Statsråd Grete Faremo gjentok derimot selvrosen. Våre folkevalgte var mer opptatt av å hylle den parlamentariske enigheten om sikkerhetspolitikken, og å kjekle om hverandres holdning til u-hjelp.

Selvsagt forutsetter regjeringen her at når våre allierte ikke fortsetter opprustningen, skyldes det finansielle vansker. Men grunnene kan være flere. Det kan for eksempel hende at noen av dem mener at de har mer behov for økt sysselsetting og sosial velferd enn militær opptrapping. Det kan til og med hende at noen frykter for at Vestmaktene skaper et farligere liv for oss alle ved sin overtro på å ordne opp i verden med militær makt.

Forresten tar regjeringen feil hvis den mener at «gjensidige tiltak som omfattar alle statar» er forutsetningen for en vellykket nedrustningsprosess, selv om det ville være en hjelp. Noen kan gi et godt eksempel ved å starte på egen hånd.

Historisk forskning om den kalde krigen har for lengst klarlagt hvordan kapprustningen ble drevet til høyder som kunne utslette menneskeheten, simpelthen fordi partene misforstod hverandre. Hver gang den ene mente at den traff militære tiltak for å trygge seg selv, tolket den andre dette som forberedelse til angrep. Ingen av dem oppfattet tankegangen til motparten.

Vi har den samme tendensen i dag. Norske myndigheter har gjentatte ganger varslet oss om at konflikten mellom Russland og Georgia er et vitnesbyrd om at Russland, i dag er en stormakt med økt vilje til å bruke sin styrke, skjønt historien viser at vår store granne aldri har angrepet Norge, slik som våre venner dansker, svensker, engelskmenn og tyskere har gjort. Budsjettproposisjonen peker på at den russiske militære aktiviteten i nære nordområder er økt sterkt, blant annet ved patruljeringen med langtrekkende bombefly langs norskekysten. Samtidig erklærer den at «det er krefter på russisk side som ser auka tryggleik for noen som redusert tryggleik for andre». Gjør ikke vi det?

Heldigvis understreker regjeringen også at vi må bygge opp et nært samarbeid med Russland. Avtalen om delingslinjen er et vitnesbyrd om at slikt går an.

Samtidig er det om å gjøre at vi på norsk side yter mye mer for å forstå hvordan folk tenker om oss i Moskva. De ser for eksempel at Norge er aktivt med i en allianse med medlemmer som i nyere tid har gått til tre lovløse angrep mot andre land, Jugoslavia, Afghanistan og Irak. De ser at allierte styrker regelmessig blir invitert til militærøvelser i Nord-Norge, «for derved hurtig å kunne settes inn ved en gitt krisesituasjon». Til det kommer hva regjeringen selv nevner, at «den nye russiske militærdoktrinen definerer både utvidinga av NATO (like opp til Russlands grenser) og dei amerikanske planane om eit missilforsvar som ein trussel mot russisk tryggleik».

Russland har kanskje ikke mindre grunn til å uroe seg over norsk militærpolitikk enn Norge over russisk. Men det går an å vende en ond spiral til en god. Et rustningskappløp lar seg dreie om til et nedrustningskappløp. Fra vanlig menneskelig samvær vet vi at det kjennes bedre å svare på godt med godt enn på vondt med vondt.

Historien viser at også stater kan endre adferd på denne måten. Forholdet mellom de nordiske land er ett av mange vitnesbyrd om det. Å få Iran og Nord-Korea til å gi frivillig avkall på atomvåpen vil være vesentlig lettere dersom de kjernefysiske stormaktene gir et forbilde ved å skjære skikkelig ned på sine egne enorme arsenaler.

Et lite, men klassisk eksempel på tillitskapende prosesser fikk vi da Berlin-krisen var på sitt verste og sovjetiske og amerikanske tanks stod mot hverandre så å si ansikt til ansikt ved muråpningen Check Point Charlie. Den amerikanske kommandanten fikk ordre om å foreta en gradvis tilbaketrekning, noen få meter, ett kvartal, flere kvartaler - og se om motpartene gjorde det samme. Det gjorde de. Sovjetiske tanks ble trukket tilbake i omtrent samme takt. Vi burde ikke ha mindre mot i dag.

I vår internasjonale politikk kan vi bruke det gode eksemplets makt istedenfor det dårliges. For Norge ville en naturlig start være å trekke soldatene hjem fra krigen i Afghanistan, som nok vesentlig blir ført videre for å redde Natos prestisje.

Vi kan også gå i bresjen for kappløpet mot en fredelig verden ved å skjære ned på vår egen militarisering og vise andre at vi ikke bare snakker om tillitskapende tiltak, men våger å stole på gjensidig tillit.

(Klassekampen 9. febr 2011)